Eg trur eg tok meg mange tusen liter vatn over hovudet når eg sa eg kunne vere vikar og ha konfirmasjonsundervisninga for ei gruppe konfirmantar i menigheita på Onsdag. Ekstremt mange tusen!
Eg var nok i ekstase – for at menigheita endelig hadde tatt kontakt og spurt om eg ville bidra med noko. For etter å ha søkt om støtte til å dra på NÅLK, fekk eg (for fyrste gong sjølv om eg har vore på fire leirer OG fått støtte) eit brev der dei sa at eg kunne få støtte og at dei gjerne ville at eg skulle bidra med noko om eg kunne. Det er det eg har hatt mest lyst til sidan før eg blei konfirmert (og det er faktisk to år sidan no. Oi, eg er jo snart gamal!), men eg burde nok hatt nokon som kunne komme å be meg om å roe meg ned eller noko!
At eg hadde eit stort basseng med vatn i ein tynn tråd over meg, gjekk ikkje opp for meg før eg satt i gangen i kjerka, i ein haug med lekser (som fortsett ikkje er gjort), og prøvde å tenke på korleis eg skulle sei ting. Jesus som frelsar var temaet eg fekk. Ikkje lite altså. Størelsen på temaet gjekk heller ikkje opp for meg før eg satt der (og stappa i meg kjeks som eg hadde som niste. Flink til å pakke nok matpakke? JESS, alltid!).
I løpet av veka var nok det det eg ba mest om og hadde Gud hadd ein spam-boks i “bønneinnboksen” sin, hadde nok den blitt fyllt til randen i løpet av den siste halvtimen før timen starta. Eg har ALDRI vore så nervøs for noko før.!
Eg gjorde mitt beste, men var relativt frustrert når eg gjekk ut av rommet etterpå. Forventingane mine veit eg at var høge, og sjølvsagt oppfylte eg ikkje mine eigne krav. Eg sa ingenting på den måten eg ville sei det, og eg kan ikkje akkurat sei at konfirmantane var særlig samarbeidsvillige heller. To snakka som ein foss, og resten stirra tomt ut i lufta. Nei, Johanne – den der var slem! Ikkje alle så ut i lufta. I ettertid innser eg at flesteparten fulgte med – det var berre eg som ikkje så dei (sjølvsagt gjorde eg det eg var mest redd for at eg skulle gjere!). Eg ser også at eg faktisk sa det på ein bra måte, det berre var ikkje heilt som planlagt.
Vatn over hovudet eller ikkje, dette er absolutt noko eg har lært av. Eg har lært meir om korleis eg kan fortelje om Jesus til folk og eg har også lært meir om meg sjølv og mine forventingar til ting. Eg er normalt ikkje redd for å dumme meg ut – men eg er livredd for at det skal skje mens eg snakkar om Gud til folk som kanskje ikkje er kristen. Eg veit kva eg kan bli betre på og kan no i ettertid faktisk tenke meg å gjere det igjen. Det til tross for at eg var meir nervøs enn ein.. ja.. eg kjem ikkje på noko nett no.
Kva med deg? Kva har du lært om deg sjølv den siste veka?